Kristine Ilagsmoen

Ambivalensen ved å stå i en krevende situasjon der du blir dratt i flere retninger.

Malin Tinmark - Tilfeldighetenes spill

Etter å ha vært hjemme med fosterbarn i 13 år var det på tide å se seg om etter noe å gjøre etter at de flyttet ut. Da fant jeg en utdanning som skredder, og søkte og trodde ikke at jeg skulle komme inn - men så gjorde jeg det!

Det er så mange tilfeldigheter som gjør at jeg har kommet dit jeg er i dag. Og det vil jeg fortelle om.

Etter at jeg hadde tatt eksamen i kjoleskredderi fikk jeg et tilbud om å starte i et skredderi. Men da var det korona, og da var det ikke nok jobb til oss begge. Da måtte jeg finne på noe å gjøre. Da ble det 3 år til med utdanning som herreskredder.

På grunn av korona ble samtidig mannen min oppsagt fra jobben, og trengte også noe å gjøre. Han fikk jobb i Aurskog-Høland kommune. Da skulle jeg ut i praksis, så da søkte jeg praksisplass i Bjørkelangen hos en bunadstilvirker.

Nå er det jeg som har det skredderiet.

Jeg snakket med en venninne i Sverige, og hun sa «HVORFOR HAR IKKE DU GJORT DETTE TIDLIGERE». Hun husket tilbake til timene vi hadde i søm på videregående, og at jeg allerede da likte å sy.

Jeg er ekstremt stolt av de 6 årene jeg har gått på skolen og fått en skikkelig utdannelse. Det er stort for meg fordi jeg har slitt med dysleksi, uro og en stemme i hodet som har sagt at jeg får bare ta de jobbene ikke andre vil ha, siden jeg ikke hadde utdanning.

Men jeg har alltid sydd, helt siden jeg var liten.

Nå er det min karriere å sy, og gjøre alt fra design, mønsterkonstruksjon til det ferdige plagget. Det jeg brenner for er å sy plagg fra begynnelse til slutt.

(Sett inn «hva brenner du for»).

Marthe Jensen Tveit

Jeg hadde nettopp sluttet på UiB, og var så lei av å sitte foran en PC. Så jeg dro hjem til mine mødre for å sitte der og furte, og så fortalte jeg den ene moren min.

Skulle gjerne blitt noe sånt…

Og så ser Toto på meg.

- Kan du ikke det da?

Det hadde ikke gått opp for meg at jeg kunne bli noe slikt. Jeg hadde bare tenkt at jeg måtte gå den akademiske veien og gå på et universitet.

Så ringte jeg Vidar i Vestnorsk trofémontaåje, og så ble jeg ansatt.

Han testet meg på om jeg kunne flå noe, om jeg kunne spise foran et dødt dyr (notert! Blir ikke kvalm, bra!).

Så vendepunktet mitt var; Du kan jo bare gjøre det.

Brenner for;

Jeg elsker detaljer! Jeg må få dyret til å se ut som når det var i live, og komme så nær den perfeksjonen som mulig. Det brenner jeg for.

Det er mange dyr man kan stoppe ut «godt nok», men det er vanskelig å få det HELT perfekt.

Svein Olav

Jeg jobbet som håndverker og var på et krevende prosjekt. På det prosjektet ble det mye ansvar og opprydning etter andre håndverkere. Jeg fortsatte der fordi jeg var flink til å fikse ting som kanskje ikke var gjort bra første gangen.

Jeg kom over Carl Jung. På sine siste dager hogde han ut en monolitt, eller skrev på stein med verktøy. Det syntes jeg var inspirerende og kult, så jeg ville lage verktøy som gjorde at jeg kunne gjøre noe lignende.

Da kom jeg inn på smed-yrket, og da var det bare fantasien som stoppet meg i forhold til hvilke verktøy du kan lage. Det var kreativt - og jeg slapp å rydde opp etter noen andre.

Så i stedet for å ta opp andre sine prosjekter kunne jeg lage mine egne prosjekter og skape selv.

Jeg vil spesialisere meg på forskjellige steinhugger-verktøy. Jeg er opptatt av historiske måter å gjøre det på uten å være avhengig av moderne løsninger. Jeg kan gå i naturen og hente alt jeg trenger, og skape det jeg vil skape.

Nina Hansen

Den hendelsen som gjorde at jeg ville gjøre noe annet, er at barnebarnet mitt har blitt mobbet.

• Du er så klok du, Mormor sa hun til meg.

For at hun skulle snakke med meg så ville jeg at hun skulle gjøre noe hyggelig mens vi holdt på, så da startet vi med håndverk.

For meg henger psyke og det å drive med hendene veldig sammen. Derfor lager jeg nå et konsept der jeg ønsker meg et kurs med hjelp til selvhjelp der vi driver med håndverk, vi kan være med å bygge selvfølelse, mestringsfølelse. Å kunne tro på seg selv og mestre ting gjør at man blir i stand til å ta vare på seg selv.

Man må like seg selv før man kan takle at andre ikke liker deg.

Jeg utvikler slike kurs for barn og voksne. Jeg brenner for å gi andre et meningsfylt liv.

Ellen Bjerkan

Rekonstruerte folkedrakter er tettere opp mot historiske drakter enn andre bunader.

Jeg er drakthistoriker (etnolog) og flyttet hjem til Stavanger for å være nærmere familie. De to andre jobbene mine har forsvunnet.

Hva faen skal jeg gjøre da?

De trenger lærling på husfliden.

Hva med å sikte litt høyere, sa mannen min.

Nå har det skjedd noe som gjør det faglig interessant å jobbe med folkedrakt, for man gjør en bedre jobb når man skjønner hvilken tidsperiode stoffene kommer fra. Som britiske silkestoffer fra 1760-tallet.

Det er et fornuftsekteskap dette her.

Jeg har fått et yrke ut av det, og jeg liker å jobbe manuelt.

Det var ikke dette jeg skulle bli hele livet. Jeg ramlet sidelengs og plutselig var jeg her.

Det er få historier om «det ble bare sånn». Det var ingen skyer og engler og basuner. Verdens forventninger om unikhet? Fuck it.

Dette er den lille kjærligheten. Ikke den store, men den lille. 

Det lille i det lille er godt nok.

Liv Olesen

Jeg har prøvd mye forskjellig etter videregående skole. Det var mye jeg kunne greit nok men ingenting som ble min spesialitet - og det ville jeg ha. Jeg følte at jeg «burde» begynne å studere, for det er forventningene samfunnet har til folk. Så jeg begynte på universitetet i Volda. Hele året var det slitsomt sosialt, og jeg hadde ikke noe verksted og kunne ikke drive med håndverk. Så kom korona og alt ble stengt ned. Jeg satt på en hybel og var bare på PC-en. På slutten av året skulle vi skrive en stor oppgave der vi kunne velge tema selv, og tittelen var; Hvordan tradisjonshåndtverket kan føre til bærekraftig utvikling i samfunnet vårt.

Jeg ble helt oppslukt av denne oppgaven og leste meg opp på tekstilindustrien og moteverdenen. Samtidig fikk jeg sjansen til å begynne som lærling i Vågå som skinngarver. Med en gang jeg kom dit bestemte jeg at jeg ville mye heller gjøre det enn å være student. Jeg avbrøt studentlivet og flyttet.

De siste 4 årene har jeg bygd opp stolthet og kunnskap for faget, og samtidig kjempet mot stemmen i hodet som sier at jeg «burde» ha en bachelor. Men jeg vil ha et praktisk fag å jobbe med og jeg er stolt over det jeg kan og det jeg kan dele med andre. Det gir meg glede, selv om det har vært mye tvil innimellom.

Reidunn Bratteteig - fra plakaten om Vikingland til forelskelse i materialet

Jeg studerte kunsthistorie på Blindern, og så hadde jeg nettopp gjort det slutt med kjæresten gjennom 4 år og var en skikkelig dårlig student. Jeg begynte å innse at det var ikke det jeg skulle drive med.

Jeg gikk forbi en poster på Fredrikke-bygget, hvor det sto; Har du lyst til å jobbe som Viking?

Jeg hadde en kompis som hadde jobbet som viking, så jeg tenkte at det har jo Trygve gjort - det har jeg ikke tenkt meg at jeg skulle gjøre - men ingenting annet fungerer så da prøver jeg det.

Helt ulikt meg så søkte jeg på det. Det var virkelig helt utypisk!

Jeg kom til audition, og måtte synge og vise at jeg var skuespiller. Og det er jeg jo ikke, men så fikk jeg jobben likevel. Da kom jeg inn i et miljø der folk drev med trad håndverk, kreative fag, rollespill.

Der fikk jeg møte de mest interessante og kule folka jeg noengang jeg har møtt, og de hadde studert på Rauland. Jeg bestemte meg for å prøve meg på folkekunstakademiet på metall, fordi jeg har alltid likt å lage ting - men jeg kommer fra en akademisk familie som ikke har pleid å drive med slikt.

Jeg synes det er fantastisk og magisk med det harde og plastiske samtidig. Jeg er mer opptatt av materialet, prosess og erfaring, mer enn det ferdige resultatet. Og samtidig er jeg veldig glad i fine ting.

Det er den korte historien - jeg kom i kontakt med et nytt miljø.

Håkon Busk

«Aktivt valg»

En gang hadde jeg fått plass på en skole i England for å studere til smed. Jeg hadde søkt alt for sent, men så kom jeg inn likevel.

Jeg hadde egentlig tenkt at nå trenger jeg et friår. Jeg har jobbet for mye med skole, og jeg har gjort mye som dyslektiker for å ikke bare drukne i fagene og skolen.

Broren min og jeg har alltid vært en jeg har snakket godt med, vi er tvillingbrødre så vi er tette.

Så spurte han; Hvilket år er det du ville husket best. Det året du dro til England og ble kunstsmed, eller det året du tok en pause og solgte kofferter.

Da ble det lett å velge.

Jeg har lyst til å lage fine ting som folk kan ha glede av, innenfor kunst og design.

Å gjøre moderne hjem fine er en av mine visjoner. Skape omgivelser som gir folk glede.

Jeg synes at smiing kan være veldig mye mer enn vikingting. På skolen jeg gikk på var det mer moderne design og kunst-rettet mer enn at de lager varianter av stilene som er 1000 år gamle.

«Hvor tar vi det videre?»

«Gammel historie»

Jeg var 15 år da jeg bestemte meg for at jeg ville bli smed, og så sa jeg til moren min 3 dager før fristen til å søke på vgs. Oi, da drar vi til en smed! Sa hun.

Karita Grøttem

Jeg har alltid vært interessert i håndverk, bunad og tradisjon fra jeg var liten. Det at jeg ville drive med det som et yrke kom mens jeg jobbet deltid på en godtebutikk!

Jeg lurte på hva jeg skulle utdanne meg til, for jeg hadde tatt et friår og skulle finne ut hva jeg skulle gjøre etterpå. Jeg søkte opp og ned på hele Internett på diverse studiesteder på hva som var mulig.

Jeg sto bak kassa i en tom godteributikk og søkte på nettet.

Jeg tok et år på folkehøyskole på tradisjonshåndtverk og tekstillinje for å finne ut om jeg ville drive med det hver dag.

Jeg synes det er dritgøy og har lyst til å fortsette å bruke tida mi på det.

Det er dritgøy å lage vakre ting som er funksjonelle og som de har lyst til å bruke. Jeg har også lyst til å jobbe hjemmefra og jobbe når det passer, og ha frihet til å ha et godt liv med familie.